En gang nasjonal valuta og bondens gull..
Den 19 mai 1871 starter aalens meieriforening landets første smørlag. Dette med tanke på å eksportere smør gjennom kjøpmann fra Trondheim til England. Smørlaget skulle se til at kvaliteten på smøret som skulle sendes var god nok. De hadde også ansvaret for å elte det sammen og pakke det skikkelig. Bøndene rundt lagde smør på gårdene og leverte til smørlaget en fast dag i uken, og en komite i laget bestemte hvem som laget godt nok smør. Ett av kriteriene for å få levere var også at bøndene måtte stelle pent med dyrene,slik at allerede her var viktigheten av dyrevelferden ett viktig tema. I årene etter dette ble det opprettet en rekke slike lag rundt i Norge. I 1890 årene kom det flere dampmeierier som produserte smør, men fortsatt ble mesteparten av smøret laget på gårdene.
Produksjonen av smør har en mye lengre historie og har sannsynlig vert brukt som konserveringsmetode for melk helt siden mennesket begyndte med husdyrhold, da fra kamel, geit,sau,reinsdyr og tilslutt ku. Men smør var ikke bare en konserveringsmåte, det har også vert verdifull valuta. Av skattereformen i 1617 ble det bestemt at skatten skulle betales i smør. Det ble ett viktig betalingsmiddel for kjøp,salg og bytte, og prisen kunne være langt høyere enn for kjøtt. I 1775 kan man se av prislistene til kobberverket på Røros at 1 våg(ca 19kg) kostet over 5rd(riksdaler). Til sammenligning var vanlig lønn for en bergknekt 4rd pr bergmåned. skulle man kjøpe en levende ku kostet det også rundt 5rd, så det sier litt om hvor verdifullt smøret var.
kvaliteten på smør var delt i to, sommer og vintersmør. I sommerhalvåret gikk dyra ute og beitet friskt gress. under setringen gikk de i fjellet og dette ga en fin gul farge og godt fettinnhold i melken. melken ble satt i trekar til melken syrnet og fløten la seg som ett lag på toppen. Fløten ble silt av og stampet i kinner, salt ble eltet inn før det kunne lagres.
Om vinteren kunne det være vanskelig å få foret til å rekke. lite gressfor kunne det bli på senvinteren og tilskudd som mose og bjørkeris gav ikke all verden av næring. smøret ble da lysere i fargen og ofte nesten hvitt. Da kunne man falle for fristelsen å tilsette eggeplummer for å gulne smøret. På vinteren var også temperaturene så lave at det var vanskelig å syrne melken kontrollert og det tok lengre tid å få fløten til å skille seg ut. Kinningen foregikk med stamping ved mindre mengder og tønnekjinner med sveiv om man hadde en større mengde. De største gårdene kunne ha store kjinner koblet til kvernhusene slik at det var drevet av vannkraft. dette var da også litt avhengig av stabil vannstand. Separatoren for husholdningene gjorde utskillingen av fløten lettere,både i setra og hjemme. Hjemmekinningen foregikk til godt ut på 1900tallet, og smørlaget i Aalens meieriforening ble avviklet etter 78 års drift i 1949. I Haltdalen holdt de smørmottaket igang til 1959. Etter dette ble det vanlig å levere all melken slik at meieriet tok seg av hele produksjonen. Meieriet i Ålen holdt det gående til 1985 og etter dette har Rørosmeieriet hatt stor suksess med smør fra regionen
På 1930tallet ble organiseringen av margarinfabrikkene etablert, og dette tok mye over for smøret. Margarinet var mykere og inneholdt ikke så mye av det mettede fettet. Forbruket av Smør laget på fløte har siden sunket gradvis og brukes idag nesten utelukkende i matlaging. Plantebasert margarin har økt voldsomt og anbefales av helsemessige årsaker slik at man i dagligtale nå omtaler alt som smør, selv om lovgivnig skiller mellom fløte og plantebasert.
Commentaires